| deler av dette innlegget har vært postet her hos Kvinnekonger |

Begrepene ‘barn’ og ‘barndom’ er laget av voksne, og knytter seg til de føringene motsetningen voksen/barn produserer.

Å bruke ordet barn i dagligtalen er uproblematisk. Men når man skal ta for seg barn i vitenskapen, støter man på en rekke problemer. I første omgang gjelder dette aldersavgrensning som ofte varierer i forhold til avgrensningens formål. For eksempel regnes man som voksen og strafferettslig ansvarlig, juridisk sett, når man er 15 år gammel i Norge. Men, man må vente til man er 18 år for å kunne velge sin representative talsmann i Stortinget.

Dionysis

Jenks (1996) identifiserer to måter voksne tenker på og prater om barn på. Disse kaller han dionysiansk og apolloniansk syn på barndom.

Dionysiansk forståelse av barn var den historisk sett første av disse to. I følge denne tradisjonen, kommer barn til verden som små djevler. Barn er skitne, frekke, ukontrollerbare og usosialiserte vesener.

Apollon

Apolloniansk forståelse av ‘barn’ ble formalisert på 1800-tallet og var inspirert av Rousseaus arbeid. Ideen om barndommens naturlige dyder og talenter ble framhevet og dyrket. Disse dydene kunne utvikles gjennom voksnes forsiktige veiledning. Barn skulle samtidig skjermes for verdens korrupthet. Dette skapte rom for en konseptualisering av barn som små engler. Den dionysiske konstruksjonen av ‘barn’ har på ingen måte erstattet den apollonianske. Begge mobiliserer på hver sine problematiske måter fortsatt forståelser av ‘barn’ og ‘barndom’ i vestlige samfunn. Noen barn vil i kraft av sin lokalisering ha større sannsynlighet for å generere en konstruksjon av dem selv som djevler, mens andre barn i kraft av sin lokalisering lettere blir oppfattet av voksne som “engler”.

Med lokalisering mener jeg:

Nominell: Uttrykt ved navn
Absolutt: Matematisk stedfestet, lengde og breddegrad
Relativ: Fysiske attributter og relativ lokalisering
Kognitiv: Basert på individers kunnskap, erfaringer og inntrykk

Og en elementær ting til: Kvinnen som ser. Iakttakeren, observatøren eller den som er gitt definisjonsmakten over hvordan disse ulike sammensettingene skal tolkes.

‘Barn’ og ‘barndom’ blir ofte på et vis snakket om som noe “lavere” og “mindre” enn det voksne. Barndom betraktes som en ufullstendig og mindre helhetlig sekvens i et utviklingsperspektiv. For noen er ‘barn’ og ‘barndom’ det motsatte av å være voksen, for andre er ‘barn’ og ‘barndom’ fravær av “voksenhet”.

Felles for disse konseptualiseringene er at det med tiden skjer forbedringer og en foredling, som skal resultere i et ferdig og mer eller mindre fullkomment menneske. Det voksne mennesket kan da høste sine medborgelige rettigheter og sosiale status som likeverdig. I tillegg til dette kommer, ifølge Stephens (1995 i Aitken 2001), tendensen til at ‘barn’ og ‘barndom’, og overgangen fra ‘barndom’ til ‘voksendom’, er politisk ladet. I dette finnes det mange dimensjoner, men en er knyttet til dette med ‘barn i risikosonen’. Selv om det er økende bevissthet og fokus på ‘barn i ‘risikosonen’, er det en fremtredende diskurs omkring barn som selve risikoen. Med dette tenker hun, Stephens, på diskurser rundt barns bruk av det offentlige rom som noe som påfører slitasje, ødeleggelse, vold og kriminalitet. Dette har sammenheng med at voksne ønsker hegemoni i det offentlige rom og vil derfor ikke inkludere barn i planlegging eller omdefinering av allerede regulerte arealer til barns bruk.

Arbeiderklassestrøk og strøk med høy konsentrasjon av etniske minoriteter genererer ofte en negativ konstruksjon av barn som djevler. Nayak (2003) viser til sin undersøkelse hvor barn fra et spesifikt arbeiderklassestrøk hadde større sannsynlighet for å bli stoppet av politiet enn barn fra andre lokaliteter i samme område. Disse konseptualiseringene er begge i hovedsak essensialistiske siden oppfattelsen springer ut fra en overbevisning om at det er slik barn er og at dette stammer fra biologiske impulser.

‘Sosialisering’ har blitt forstått som den prosessen der individet gjøres i stand til å møtekomme samfunnets behov gjennom å tilpasse seg de relevante rollemodellene og verdiorienteringene gitt i et samfunn” (Lidén 2000). Begrepet ‘oppvekst’ blir knyttet til et sosialiseringsteoretisk perspektiv. Hanne Wilhjelm (2002) påpeker at det var et sterkt fokus på barn som objekt på 70-tallet i Norge, og at det neppe var noen tilfeldighet at begrepet ‘oppvekst’ ble flittig brukt i denne perioden. Forskningen besto i å se barns hverdagsliv i et utviklingsperspektiv. Disse operasjonaliseringene førte med seg sine metodiske implikasjoner.

“Not only is the category of the child a recent invention, but the qualities supposed to be natural in children have changed over time, and (…) space.” (Valentine & Holloway 2000)

I faglitteraturen som omhandler barns geografier (som etter den kulturelle vendingen på 90-tallet er preget av tverrfaglighet) har man vendt seg bort fra begrepet ‘oppvekst’, og sosialiseringsteorien, for å rette oppmerksomheten mot barn som aktive sosiale agenter i sin egen rett. Den akademiske aksept av nyere teori, om barn og barndom, utfordrer tradisjonelle tilnærminger til studier av barndom. Den vektlegging man har sett av sosialiseringsfaser erstattes nå med teorier og ny begrepsdannelse når det gjelder ‘barn’ og ‘barndom’ som sosiale konstruksjoner, og mengden litteratur og interesse for barns geografier er økende.

Det finnes en mengde litteratur på ‘barn’ og ‘barndom’ som framhever at disse biologiske og/eller essensielle kategoriene er feilaktige (for eksempel Matthews & Limb 1999, Halloway & Valentine 2000, Aitken 2001, Nayak 2003). Denne litteraturen viser at disse begrepene er sosiale konstruksjoner, produsert gjennom diskurs og praksis. Nayak (2003) oppfordrer til å anerkjenne at barns praksiser kan være motstridende og til å se dem som situerte responser i relasjon til landskapet, venner og sosial situasjon. Følgene av en slik refleksjon vil implodere endimensjonale konstruksjoner av barn som enten “djevler” eller “engler” og forebygge konseptuelt ugress aka ‘konstruerte barn’.

“If childhood is a social rather than a biological phenomenon – which varies between social groups, society and historical periods – its construction, contestation and consequences are worthy of academic attention.”
(Valentine & Holloway 2000:5)

Les om hvordan man tenkte om barn og barndom i vikingtida og middelalderen i masterbloggen.no

11. november ble Forening for masterformidling (MaFo) stiftet med det formål å løfte frem masterstudenters kunnskapsproduksjon. Vi er nå 10 fagredaktører som håper på mange interessante innlegg skrevet av masterstudenter selv fremover.

Visjon

Med Masterbloggen.no ønsker vi å løfte fram den kunnskapen masterstudenter utvinner.

Masterstudenter produserer hvert semester god kunnskap som sjeldent får publisitet. Dette er kunnskap som er kvalitetssikret via tett oppfølging av veileder, samt eksamen. Dette materialet er etter hvert tilgjengelig digitalt ved alle universiteter. Forfatterne av masteroppgaver vil med stor sannsynlighet ønske å profilere dette innholdet. Vi konsentrerer oss i første omgang om humaniora og samfunnsvitenskap.

Mål for fremtiden: Publisere en tekst om en interessant masteroppgave, skrevet av studenten selv hver dag. I lanseringsfasen vil vi publisere tre innlegg i uken fra masteroppgaveforfattere.

Sjekk ut masterbloggen.no

Bli fan på Facebook
Følg oss på Twitter

Les omtale i Universitas
Hør samtale om masterbloggen på Radio Nova. Hent opp 29/1-10 i repriseboksen

Endelig er nettkurset i etikk ferdig og de første deltakerne har gjort seg fortjent til kursbevis. 11. januar lanserte vi kurset med en temakveld om etikk på Filmens Hus. Tilnæmet full sal og alle tunge aktører dukket opp. Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet, Statens legemiddeltilsyn, Den norske pasientforening, masse presse og relevante medbloggere. Vi viste kortfilmene Sammensvergelsen, Under Overflaten og Bak stengte dører. Reidun Førde, Trond Markestad og Guro Birkeland bidro med en innledning etter hver film knyttet opp til det filmatiske temaet.

Å samle ulike aktører på denne måten, med film som fokusverktøy, var en spennende måte å arrangere en temakveld.

Her er Den norske legeforeningens nettkurs i etikk, lansert 11. januar 2009.

Skrevet i media om kurset og temakvelden

Aftenposten
Nettmøte med forfatter Reidun Førde i Aftenposten
Fagbladet
Sykepleien

Refleksjon (bloggere)

Marias metode
A curly life

I morgen lanserer Legeforeningen et nettkurs i etikk. Kurset er utviklet for leger i spesialistutdanning, men er fritt tilgjengelig for alle som jobber i helsevesenet og alle som bruker det. Flere av dilemmaene kan faktisk pasienter og pårørende som aktører ha nytte av å sette seg inn i.

Kurset består av fem kapitler og tre filmer. En arbeidsgruppe bestående av Reidun Førde og Reidar Pedersen fra Senter for medisinsk etikk ved UiO, Hans Kristian Flaatten fra Norsk anestesiologisk forening, Karsten Kehlet fra Allmennlegeforeningen og Trond Markestad Rådet for legeetikk har utarbeidet kasuistikkene som brukes i filmene. Karsten Hytten også fra Rådet for legeetikk, har bidratt på filmen om psykiatri. Reidun Førde og Reidar Pedersen har skrevet tekstene og utarbeidet oppgavene.

Manus og regi av filmene er ved Piotr Kuzinski. Sammensvergelsen var blant de nominerte på kortfilmfestivalen i år og oppnådde hederlig omtale. Dette tar vi som et tegn på at filmene holder god kvalitet. Som en kuriositet kan vi nevne at Sammensvergelsen oversettes til kinesisk.

Siden mars har jeg jobbet sammen med disse menneskene og er veldig stolt av resultatet. Jeg er også stolt av konteksøvelsene i kurset. Denne ideen ble utformet fordi jeg ønsket å knytte filmene tettere opp til manus. Jeg ønsket også en konkret måte, i tillegg til øvelser i sme-modellen, som øvet kursisten i kontekstsensibilitet. Kontekstøvelser er en idé jeg har lyst til å jobbe videre med. Lenker og filmer vil også publiseres som eget innlegg på denne siden en av de kommende dagene.

Samfunnsgeografere bryr seg om hvordan mennesker påvirker det naturlige miljøet rundt seg med bygde strukturer. Videre bryr man seg om hvordan disse bygde strukturene påvirker menneskenes livsvilkår. Og faktisk er det noen som ønsker å se hvordan det naturlige miljøet, de bygde strukturene og menneskenes livsvilkår, på dette gitte stedet påvirker relasjonene til de menneskene som bor der.

Et par Culs-de-sac ble faktisk bygget allerede sent på 1920-tallet.  I løpet av 1970-tallet var de overalt. Også i Norge. Culs-de-sac ble sagt å dempe kriminalitet betraktelig, roe ned ungdom, minske tilførsel av fremmede i nabolag, tilby boligområder med lite trafikk, siden veiene aldri fører noe sted og skape trygge oppvekstvilkår for barn. For tiden spres Culs-de-sacs i Kina, Fillipinene og Midt-Østen blandt annet. Ser man på spredningen av Cul-de-Sacs i kvantitet ser vi på en suksesshistorie. Det samme kan også sies for den idealismen og verdiene Culs-de-sac er bærere av. Boligfelt i Culs-de-sac var den amerikanske drømmen meniggjort. Myntet på tradisjonell barnefamilier. Den dag i dag sies det at boligenheter er 20% mer verdt enn andre boenheter.

Let us ponder that perfect embodiment of suburban living, the cul- de-sac.

Although the dictionary might call a cul-de-sac a dead end — does call it that, in fact — we know better. A cul-de-sac is a live end. The handful of houses arrayed around that disc of asphalt represent the ideal suburban micro environment. Free from cut- through traffic, a cul-de-sac is a closed ecosystem, a place for front-porch tete-a-tetes and basketball backboards. It’s a block party waiting to happen.

But every paradise has its dark side. (…)

The Washington Post

(…) from wikipwedia:

Cul-de-sac

A cul-de-sac (originally in anatomy: French, literally “bottom of a sack” or “bottom of bag”) or dead-end street is a street with only one inlet/outlet. A cul-de-sac is usually differentiated by having a turnaround area at its closed end. Both cul-de-sac and dead end are also used metaphorically to mean a line of thought or action which leads nowhere.

Cul-de-sac – Culs-de-sac in modern urban planning

In modern urban planning culs-de-sac are deliberately created to limit through-traffic in residential areas. While some culs-de-sac provide no possible passage, others allow cyclists, pedestrians or other non-automotive traffic to pass. The word also exists in Catalan, it has the same meaning: a street without exit.

Cul-de-sac – Suburban culs-de-sac

Since the 1970s, nearly all new subdivisions in America have made heavy use of the cul-de-sac. Typically, there is one or several central roads in the subdivision, with many culs-de-sac of varying length branching out, to fill all of the land in the subdivision. There are only a few roads (relative to the number of culs-de-sac) leading out of the subdivision, usually into other subdivisions or onto major roads. These changes can be attributed to real-estate developers’ desire to meet FHA guidelines and make federal home loans available to their consumers[1].

This is in contrast to early 20th century American urban planning which emphasized a grid layout, partially out of wide reliance on streetcars, and alleys.

The use of culs-de-sac reduces the amount of car traffic on residential streets within the subdivision, thus reducing noise and the potential for accidents. It also essentially eliminates non-motorized traffic and most through-traffic. This, in turn, is thought to decrease crime and increase desirability, because very few people enter the neighborhood who do not live there, or are the guests of people who do. It also facilitates gated communities, because of the small number of entrances.

Cul-de-sac – Counter intuition

More recent evidence with culs-de-sac suggests that the lack of traffic may allow misbehavior in the street that a through route would tame by the risk of being spotted by motorists.

More generally, the New Urbanism movement has offered criticism of the cul-de-sac and other streets not intended to network with each other. It has been suggested that such street layouts can cause increased traffic on the non-cul-de-sac streets, make navigation (especially on foot) inconvenient and non-intuitive, and reduce the size of any given neighborhood to a single street.

This applies especially to back-to-front housing where the front of the house fronts onto the cul-de-sac lane while the rear fronts onto the main roads. The Macquarie Fields riots of 2005 were a result of this kind of urban design.

Dead end for the cul-de-sac?
Cul-de-Sacs: Suburban Dream or Dead End?

Jeg liker å fabulere rundt culs-de-sac og hvordan disse påvirker innvånerne. Dette er det ikke skrevet lite om – i USA. Til tross for at vi i Norge har brukt dette konseptet i arealplanleggingen i utstrakt grad, har ikke temaet vært så glohett i media som det har vært i statene. Den amerikanskedrømmen vil i følge forskning medføre en (30% i storbrittannia)  større sjangse for å oppleve innbrudd, og noen kilo tyngre. Er du under 18 vil du antakelig ha ingen steder å gå, ingen funksjonsrike torg som samler beboere av ulik sammensetting, men du kan uten problemer låne sukker av naboen. Den utstrakte bilbruken er helt usmakelig, arealutnyttelsen er skandaløst sløsete og miljøfiendtlig og den relasjonelle dimensjonen i en cul-de-sac kan sammenliknes med det mest konforme, likhetsdikterende, tabufiserende stedet på denne jord. – Som et møte i en hvilken som helst ungdomsorganisasjon. (hups).

A blockparty waiting to happen? -Hadde det bare vært så vel! Ikke på Gulset, i alle fall.