Øyvind 5. klasse

Anne: Hva ville du vist fram til et barn som aldri har vært her før?”

Øyvind: “Skolen, Dælenenga, Freia, Sofienberg grill, Kafeen og Parken, Frelsesarmeen

Øyvind har bodd på Grünerløkka i ett år. Før bodde han på Tøyen, og han har derfor skiftet skole for et år siden. Det meste av tiden er Øyvind inne og ser på tv. Å gå på tivoli eller dra til Birkelunden eller gå ned til byen, er tre andre ting han innledningsvis beskrev som hyppige gjøremål. Grünerløkka er et bra sted, i følge Øyvind, med nyttige gater og godteributikker. Hvis han skulle fortelle et annet barn om Grünerløkka, ville han fortalt Grünerløkkas historie, hvis han visste den. Men Sofienbergparken er det stedet han er mest glad i. Øyvind ga meg tidlig under intervjuet signaler på at han var trøtt og sliten. Det ble til slutt vanskelig å få fullstendige svar. Jeg spurte om vi skulle avslutte og ta resten av intervjuet en annen dag. Han svarte at vi skulle fortsette, så vi gjennomførte likevel. På kartet (se figur 11) har Sofienbergparken fått stor plass helt øverst. Kvartalene som ligger på oversiden av parken, er tegnet inn på nedsiden.

Sofienbergparken er nærmeste lekeplass, men han drar noen ganger til Birkelunden og ned til byen. Øyvind er godt kjent i sentrum og drar av og til ned dit, enten for å se, eller for å besøke faren sin på jobb. Han får lov til å gå til byen alene og å ta trikken selv. Grensene for hvor han får lov til å dra og ikke dra, er ikke helt avklart. Det stedet han har vært alene som er lengst unna hjemmet, er helt nede ved Aker Brygge. Det er veldig kult å dra ned til byen. Han får ikke lov til å oppholde seg eller å gå forbi Plata. Plata ligger i sentrum ved siden av Oslo Sentralbanestasjon og er et velkjent sted hvor narkomane har tilhold og hvor det foregår narkotikaomsetning.

Når Øyvind og kameratene skal på en utflukt, drar de oppover mot Sinsen. Nedover mot byen kjenner de alle gatene, så det er ikke så spennende. De får egentlig ikke lov til å dra lenger enn siloen på Torshov, eller ved Shell stasjonen. Det mest spesielle stedet er Dælenenga med den store gressletta. Han spiller ikke fotball, for det kan han ikke fordra, men han liker å løpe der. Det er så åpent og fint, helt uten trær. Det morsomste han vet er å løpe fra syvende klassinger. Dælenenga og Sofienbergparken og den Lille røde parken nevner han som steder spesielt laget for barn. Sofienbergparken er et morsomt sted å være. Øyvind la vekt på at det er et tradisjonsfullt sted som har vært brukt i generasjoner. Det er veldig mange trær som er morsomme å klatre stammeklatring i. Kastanjetrærne skaper en del vanskeligheter når man skal stå på rulleskøyter, og Øyvind har tryna fem ganger på sykkel på grunn av kastanjene trærne slipper. Om vinteren er det isbane i Sofienbergparken, og det liker Øyvind godt. Sofienbergparken er desidert barnas park, mente Øyvind. Som regel treffer Øyvind noen han kjenner, som han kan leke med.

Øyvind: Selv om det er mange, mange voksne, så er det alltid flere barn. Det er alltid barn der, unntatt sent på kvelden og på natta.

Øyvind leker et par ganger i uka i bakgården sin, men er oftere i Sofienbergparken. Vi snakket litt om det og finner ut at leken er på et høyere nivå, eller mer konsentrert når han er Sofienbergparken. Men han er oftere i bakgården og romsterer, eller gjør ingenting. Før pleide Øyvind å huske i bakgården, men huskene er blitt fjernet. Isteden er det satt opp gyngehester. Øyvind leker ikke der så mye, men han er en del alene der. Han liker den godt, det er jo tross alt hans bakgård, forklarte han. Den er ganske spennende og stor. Det han ikke liker ved den, er at det er så mye planter, som gjør det vanskelig å leke der. Av og til er han der med en kamerat. Da kan man lett bli “tatt”, særlig fordi det bor så mange gamle damer der, og derfor kan man ikke bråkeleke.

Øyvind har også tegnet inn ‘den røde lille parken’. Han drar dit ofte og synes det er morsomt at de har laget en splitter ny park. Heller ikke Øyvind vet hva den heter. I denne parken sykler han, hopper og klatrer stammeklatring. Oftest er han der alene, han møter aldri noen han kjenner, men det er kjempekult å være der likevel fordi det er så mye rart man kan finne på der. Øyvind ville forandret på den store grusplassen. Halvparten kunne i alle fall vært brukt til mer leking. Det beste ville vært et kjempehøyt leketårn på minst fem meter. Øyvind liker skoleveien sin veldig godt. Den er koselig og lukter så godt av sjokolade. Det er ikke egentlig noen gåvei, forklarte han. Det er litt hulter til bulter. Han går for det meste alene og noen ganger sammen med pappa. Langgata er en utrolig bra vei. Bakken er litt spesiell, med en fin helning og bra dumper. Bilene får dermed mindre fart, mens syklene får større. Skolen, Dælenenga, Sofienbergparken og Lilleparken er de stedene som er laget spesielt for barn, men er mer for gutter enn jenter, mente Øyvind.

Øyvind fortalte også at Den amerikanske ambassade er et farlig sted å være i nærheten av. Han liker ikke gaten ved siden av Ratkesgate, nedenfor Sofienbergparken heller. Thomas forklarte at det oppholder seg for mange fulle folk og mistenkelige og skumle folk der og at det er et narkotikastrøk. Han synes også det kan være skummelt i skråningen opp til Sofienberg kirke. Der er det en kirkegård, og der er det skummelt. Det er også et sted hvor mange fylliker og narkomane holder til. Likevel fortalte han at han aker der om vinteren og sykler fort forbi der om sommeren, fordi man får så god fart ned skråningen. Og noen ganger må han gå der, hvis det er på veien til et sted han skal.

Øyvind har fått streng beskjed om å ikke være i nærheten av Plata, og Øyvind syntes selv at det er skummelt å være i nærheten. Det er ingen steder Øyvind føler seg utestengt fra, samtidig er det kun rommet hans og verandaen som føles som sitt eget. Bakgården ble utelatt når vi snakket om steder han syntes var hans egne, selv om han tidligere hevdet at han likte bakgården sin fordi den tross alt var hans bakgård. Den lille nye parken mente han er det eneste stedet ingen eier. Parkeringsplassen til Freia er et sted ingen bruker. Det er en stor plass, fortalte Øyvind, og noen ganger leker han der. Det er spesielt spennende å leke et sted som ikke er en lekeplass. En gang gikk de rundt hjørnet og lekte med steiner, der ingen andre kunne se dem.