Janne 5. klasse

Anne: Hvilke steder ville du vist fram til et barn som ikke har vært her før?

Janne: De fleste som bor her vet om Sofienbergparken, der er det mange som går.

Janne bor annenhver uke hos moren og faren. Hun og moren har bodd på Grünerløkka hele Janne sitt liv. Faren flyttet fra en annen bydel og bosatte seg i nærheten for to år siden, mens moren nettopp har flyttet til utkanten av Grünerløkka. Hos faren hennes er det to bakgårder som ligger i tilknytning til hverandre, og som til sammen danner et litt større areal å være på. Da Janne skulle tegne sitt mentale kart (se figur 12), tegnet hun raskt omrisset av ulike landemerker på en omstendelig og detaljert måte. Steiner som blokkerer for biler, reklameskilt, butikker, barnehager, kirker, stikkveier, ulike ruter hun pleier å ta og de fleste store bygårder og blokker. Hun kommenterte når tegningen ikke ble nøyaktig, slik hun mente det var i virkeligheten.

-Det beste med Grünerløkka er at det er mange lekeplasser og mange å leke med, fordi det er mange barn her.

Jannes oppfatning av menneskene på Grünerløkka ligger tett opp til populære konseptualiseringer:

“Det er mange barn her og mange studenter og mange gamle. Det er bare noen mennesker som er litt rare. Det er ganske mange egentlig.”

Janne og venninnen hennes har syklet alene til Sofienbergparken en gang. Det er det stedet lengst unna hjemmet Janne har dratt til alene, uten voksne. I Sofienbergparken har hun ellers bare vært sammen med klassen, men hun synes ikke noe spesielt om å være der. Jeg spurte henne om hun ikke kunne tenke seg å sykle ned for å se seg rundt noen ganger:

Anne: Men det hadde du kanskje ikke fått lov til?

Janne: Jeg er ikke helt sikker.

Anne: Hvordan tror du det hadde føltes å sykle ned for å se, på egen hånd? Janne: Det hadde vært gøy! Litt slitsomt å kjøre oppover igjen.

Jannes habituelle bevegelsesrom er innenfor bakgårdene. Hun har akkurat forhandlet seg fram til at hun kan sykle rundt huset uten å spørre først, men skal hun lenger, må hun spørre, og hvilket svar hun vil få er hun veldig usikker på.

Janne har et veldig begrenset bevegelsesrom, og det står i ganske skarp kontrast til det utførlige mentale kartet hun har tegnet.

Hun er mest inne, men har så vidt begynt å orientere seg på egenhånd utenfor bakgården. Hun går selv til skolen hver dag, men etter skoletid er også denne veien preget av forbud. Janne har likevel en definert oppfatning av hvilke veier som er farlige i området og hvor skumle folk oppholder seg. Kunnskapene hun viser om sitt nabolag sammenfaller ikke helt med hennes romlighet.

Hvordan kan det ha seg at hun kjenner så store deler av Grünerløkka på en så detaljert måte, når hennes bevegelsesrom er så begrenset? Det kan være at denne kunnskapen er tilegnet mens hun er sammen med foreldrene, og at noe av kunnskapen er tilegnet gjennom at Janne oppnår et større bevegelsesrom når hun er sammen med venninnen. Det virker ikke som om Janne selv er bevisst den kunnskapen hun sitter inne med, som for meg gjør henne til en kompetent navigatør og forhandler av egen sikkerhet.

Det virker som om summen av denne kompetansen blir til en konklusjon om at utemiljøet bærer i seg så mange hindringer og trusler at det ikke er bryet verdt.

Anne: Er det noen steder på kartet du absolutt ikke får lov til å gå, som foreldrene sier er farlige?

Janne: Nei, egentlig ikke. Jeg har ikke spurt om jeg får lov til å gå til Sofienbergparken. Jeg går nesten aldri dit. Det er liksom lekeplass i bakgården vår, og da er det ikke noe vits å gå dit. Da kan jeg leke der og på skolen.

Anne: Det er ikke det at ikke du liker deg der nede som gjør at du ikke går dit?

Janne: Nei, det er så langt å gå.

Janne har lagt merke til at det er mange fulle mennesker på Grünerløkka om kveldene. Det gjør gatene uforutsigbare, og hun er redd for å være ute om kveldene. Særlig etter at det er blitt mørkt.

Om ettermiddagen er det mange barn i bakgården og i skolegården. Det er ikke så sikkert at disse er fra klassen. Derfor er det ikke bare å sykle ned for å treffe noen og leke. Hvis ikke Janne er inne eller i bakgården og leker, er hun hos noen av vennene sine. I bakgården hos faren hennes er det en huske og en lekeplass. Det er ikke noe gøy å bruke disse fordi det er beregnet for småbarn. I bakgården hos moren hennes er det en huske og en lekeplass med hoppeapparater. Janne liker lekeplassen hos moren, men hoppeapparatene virker ikke så godt lenger. Moren har mange venner som har unger i femårs- alderen. Janne er ofte ute i bakgården og passer på dem ved lekene, samtidig som hun leker litt, for eksempel på sklia.

Det skulle vært flere gårder uten porter, sa Janne. Det blir så tett og innestengt, forklarte hun, når ikke alle bare kan gå inn og ut. Hun var ikke helt sikker på om hun ville forandret det hvis hun kunne, men hun trodde kanskje det hadde blitt litt hyggeligere.

Janne har to skoleveier, en fra moren sitt hus og en fra faren sitt hus. Hun går oftest fra faren sin og har hatt dette som skolevei i tre år. Moren pendler og reiser derfor på jobb tidlig om morgenen, så det er ikke like ofte hun går fra henne. Men hun har hatt denne veien som skolevei i ett år, en skolevei hun ikke knytter til engstelse for fremmede eller berusede mennesker til, men som er tungvind fordi det på ett punkt er en bred gate hun må krysse hvor det verken er lys eller fotgjengerfelt. Janne har delte følelser for skoleveien hun har fra faren sitt hus. På halvveien, der hun møter Una, er det en kafé hun ikke liker.

Janne: Der pleier det å være mange rare mennesker. De sitter der helst på kvelden. For sånn som Una og jeg, vi pleier, når vi er hos hverandre, å gå hjem klokka åtte, og da er det mørkt.

Kaféen er stengt om morgenen, men når hun fortalte om skoleveien er det likevel den kaféen som preger hennes fortelling om skoleveien. Det skumleste som kan skje, forklarte Janne, er hvis noen skal ut og røyke, akkurat når hun skal gå forbi.

Janne: Ja, akkurat her er det en pub hvor det er mange rare folk. De kommer ut om kvelden. Jeg går hjem alene hvis jeg er hos Maren til klokken åtte. Selv om hun pleier å følge meg litt da. Vi pleier å følge hverandre til Bunnpris og sånn. Eller jeg følger Maren til en vei som går over der, og Maren følger meg til Bunnpris.

Janne beskrev denne veien som fylt av flere elementer hun ikke var særlig begeistret for: Mye trafikk, plagende musikk og skumle mennesker.

Janne: Det er egentlig ganske mange rare folk som går i den gata og, men da bare går jeg over på andre siden av veien.

Dette sa hun skjedde ganske ofte, men at det noen ganger skyltes at hun innbiller seg ting.

Anne: Hvorfor tror du at du innbiller deg sånne ting?

Janne: Vet ikke jeg. Noen av de ser bare veldig rare ut. Så har jeg vært litt redd for å gå der, fordi i fjor sommer så var det en fyllik som løpte etter meg og Una (…) vi skulle bare til butikken, så snakka’n til meg på veien til butikken. Og når vi kom ut, så begynte han å løpe etter oss. Han sa at han skulle telle til ti, også telte han til tre og begynte å løpe etter oss. Pappa ringte til politiet. Da måtte han rydde opp etter seg og gå. Han hadde sølt kaffe over hele trappa og sånne ting.

Janne og Una hadde løpt hjem til faren til Janne og vært der uten voksne, mens faren hadde ringt til politiet og gått ned for å se hva som skjedde. Denne opplevelsen var skummel for begge jentene, og de har pratet litt om den i ettertid og er fortsatt litt redde når de går forbi det stedet.

Det Janne liker best når hun er ute, er å sykle, og hun er ofte på sykkeltur med faren sin. Før måtte hun stoppe og trille sykkelen over gata, men nå får hun lov til å sykle over gata hvis det ikke kommer biler. Det er kjedelig med alle veiene og kryssene syntes Janne, da er det mye bedre å sykle på landet. I skolegården er det morsomme hindre man kan sykle over.

Anne: Finnes det noen av disse stedene som du har tegnet på kartet, som er spesielt for barn?

Janne: Nei, det vet jeg ikke. Ikke som jeg kommer på. Kanskje den lekeplassen, der er laget ganske spesielt for barn.

Anne: Ingen andre steder?

Janne: Jeg tror ikke det.

Janne savner flere steder laget for barn, og hun synes alle lekeplasser er laget for småungene. Janne ønsker seg en spesiell karusell som hun har sett i Torshovparken, hvor man kan hoppe opp og ned inne i. En skikkelig klatrevegg hadde vært spennende. Voksne kunne få være med og se på, men det skulle ikke vært sånn at de voksne måtte være der hele tida, forklarte hun. Slik satt hun fram et ønske om å ha noen steder hvor hun sammen med andre barn kan få holde på med sitt, uten et veldig tett oppsyn fra voksne.

Rodeløkka er et annet sted Janne ikke liker seg på. Her er det skummelt om kveldene. Mange har hørt historier fra dette stedet, forklarte hun. Det er ekkelt med alle kattene som krysser veien også. Vi snakket om hvorfor det er skummelt på Rodeløkka, og en av grunnene er at det er veldig stille der. Gatehusene, som Janne kaller dem, er veldig mørke og likner på spøkelseshus.

Janne har ingen plikter som å måke, vanne eller rydde og ingen steder hun føler er spesielt sine. Hun tror heller ikke det er noen steder hun ikke føler seg velkommen. Janne er bestemt på at det ikke på noen måte er skumlere for jenter å gå i gatene enn det er for gutter.