Katinka 5. klasse

Anne: Hvilke steder ville du vist fram til et barn som ikke har vært her før?

Katinka: Skolen min. Den parken jeg liker best og hjemmet mitt.

Katinka er 10 år gammel og har bodd på Grünerløkka hele sitt liv, men i flere forskjellige hus. Den ene av foreldrene er oppvokst i et ikke-vestlig land, mens den andre er av norsk etnisk bakgrunn. Barna på Grünerløkka skole har egentlig ikke lov til å sykle til skolen (se figur 9). Men siden Katinka bor et stykke unna, får hun lov. Skiltet som hun låser sykkelen fast i, er nedtegnet på kartet like ved skolen.

Dialogen vi hadde var preget av en humoristisk tone. Autoritetsmessig var vi nærmest på linje. Hun kunne rette på meg, og kommentere at hun ikke skjønte et spørsmål, uten at hun fikk skyldfølelse eller en følelse av å ikke mestre intervjuet. På den andre siden måtte jeg være observant på hennes ytringer for å utdype og gjøre dialogen så målrettet som mulig.

Katinka mente at Grünerløkka er et veldig fint sted med mange mennesker, mange biler, veldig bra parker, kjøpesenter, skoler, kirker, loppemarkeder og tivoli.

Katinka: Pappa drikker morgenkaffe, og jeg balanserer på kanten av fontenen. De har så deilig is der! Loppemarkedet på Olav Ryes Plass er kjempespennende, der kan jeg kjøpe vennskapssmykker. Jeg tar ofte sparkesykkelen min, lett å komme seg på og stoppe. Birkelunden er bare et sted jeg som oftest går forbi. Men, etter skolen, før leksehjelp, pleier vi noen ganger å gå til Birkelunden for å leke med hesten.

Katinkas habituelle bevegelsesrom strekker seg oppover langs Markveien, gjennom Olav Ryes plass, videre opp Thorvald Meyers gate, opp til skolen, bortover Dælenenga, ned til Sofienbergparken og så bort Grünersgate, som møter Olav Ryes plass igjen.

Anne: Hvor langt får du lov til å gå alene?

Katinka: Det spørs, hvor mye klokka er. Hvis du mener dagen, da er det skolen og nedover. Helt opp til skolen liksom.

Skoleveien erfares på sykkel hver dag og til trening på Dælenenga enkelte kvelder. Området mot Sofienbergparken bruker Katinka i helgene og om sommeren. Katinka får ikke lov til å gå til byen, men hun får lov til å gå til Lakkegata. Her er det en fritidsklubb hun pleier å besøke. Sofienbergparken kan kategoriseres som et sted mellom et habituelt og frekvensielt bevegelsesrom, for Katinka, mens Lakkegata vil være i grenseland mellom det frekvensielle og det eksepsjonelle. Torshov vil falle inn under Katinkas eksepsjonelle bevegelsesrom siden holdeplassen ved Birkelunden er det siste stedet Katinka kjenner godt den veien. Det samlede bevegelsesrommet inkluderer de aktivitetene Katinka deltar på. Det er et område som også inkluderer offentlige lekeplasser, som mange barn bruker ofte. I tillegg tilbyr dette området reiseruter som unngår de mest trafikkerte gatene. De stedene som ligger lengst unna blant dem Katinka har beveget seg til alene, er Torshov eller fritidsklubben på Lakkegata skole.

To ganger har Katinka gått lenger enn det hun får lov til av foreldrene sine. Da hadde hun reist én holdeplass lenger enn det hun hadde lov til. En av disse gangene var det fordi hun skulle gå ned til en kiosk og hadde fortalt det til pappen sin i etterkant. Faren hadde svart at det ikke gjorde noe, men at hun ikke skulle gjøre det igjen. Siden hun ikke kjente seg så godt igjen der, måtte hun holde seg der han hadde gitt henne lov til å være. Faren hadde i tillegg forklart at han måtte kunne være sikker på at: “Katinka går ikke lenger, for det får hun ikke lov til.” Så Katinka overholder “forbudet” og har forståelse for at hun må holde seg innenfor det avtalte området, slik at foreldrene kan vite hvor de skal lete dersom de må ha tak i henne.

Birkelunden og Thorvald Meyers gate er hun veldig vant med. Det er en narkoman som alltid sitter inne ved rulletrappene til Rema 1000. Katinka kjenner ham ikke, men vet hvem han er. Han smiler alltid når hun kommer forbi, og hun smiler tilbake. Hun er ikke redd for ham, men hun vet bare ikke hva hun skal si. Thorvald Meyers gate er ikke et fint sted å være for Katinka. Der går trikken i full fart, altfor nærme fortauet, og fortauet er altfor smalt. I tillegg mangler det lyskryss noen steder. Trafikken generelt plager ikke Katinka: “Selvfølgelig vil jeg at det skal være biler her. Hvis ikke det hadde vært det, hadde det vært landet.” Men hun skulle ønske at det var mindre trafikk og at de kunne bygge bredere fortau. Faren til 66 Katinka vil at hun alltid skal ta Markveien, skrå over Olav Ryes gate og gå på høyre side resten av Thorvald Meyers gate når hun skal til Birkelunden eller skolen. På høyre side av Thorvald Meyers gate er det tryggere, med fortau innerst, utenfor det en sykkelsti, så en parkeringsstripe og så trikken.

Katinka er bare i skolegården i skoletiden. Men hun sykler noen ganger opp til Birkelunden. Åtte av vennene hennes bor der, så når hun er der, er det er en god sjanse for at noen av dem er hjemme og at de vil komme ut og leke. Flere av vennene til Katinka har hund som de går på tur med i parken. I Birkelunden leker de ved fontenen eller har piknik på gresset, klatrer på hesten, leker har’n med venner og mater duer. Jeg tolker det slik at Katinka mente at Birkelunden er et sentrum for mange, og et sted som samler mange funksjoner:

Katinka: Det er Birkelunden, jeg pleier å sykle opp dit. Og så pleier jeg å være der. Jeg pleier også å sykle til Sofienbergparken. Der er mange av vennene mine. De bor nærmest skolen, ikke sant. Og Birkelunden er like ved skolen. Og der pleier de å leke og sånt. Og rundt Birkelunden så bor det mange venner, så jeg pleier å sykle opp dit og ringe på også leker vi.

Birkelunden er et fint sted å leke på, fortalte Katinka, det er ofte mange barn der. Katinka pekte på gresset i Birkelunden og fortalte at det vakreste stedet å ha piknik på er ved fontenen. Her kan man klatre og hoppe på steinene i vannet, man kan løpe rundt paviljongen hvor det går opp og ned, og man kan til og med hoppe ned fra den. Ved den store fontenen og bassenget sitter veldig mange mennesker, fortalte hun. Katinka: “De pleier å sitte der i stedet for å stå. Og hesten som står der, kan man leke at man rir på.” Hun fortalte også om den lille vannposten hvor de minste barna pleier å ta i vannet. Likevel syntes hun at det er noe som mangler, blant annet ønsker hun seg flere statuer av dyr som hun kan leke på. Når Katinka leker her, må hun være tidligere hjemme enn ellers.

Katinka: Når det er sent får jeg ikke lov til å være i Birkelunden eller Sofienbergparken eller noe sånt. Man får bare lov til å være i bakgården og ikke langt unna, så pappa vet. Før så hadde jeg mobil, men den ble ødelagt. Så når jeg får mobil igjen, så kan jeg ha den så mamma lett får tak i meg.

Da hun tegnet Sofienbergparken på det andre arket, pekte hun på skråningen hvor mange soler seg og hvor det er lekeplass med husker, sklie og ringer. På vinteren er det skøytebane på asfaltplassen, den bruker hun ikke så mye. Katinka liker ikke det nye fluorgrønne offentlige toalettet som er plassert omtrent midt i parken.

Katinka: Det er så dumt! Guttene får lov til å gå der gratis, mens jentene må betale! Jeg brukte alle pengene mine på den doen. Jeg og kameraten min var og lekte i Sofienbergparken. Først hadde vi like mye penger. Til slutt hadde han fortsatt 20 kroner og jeg hadde bare 10 kroner. Han var snill, da. Han tok de pengene som han hadde mer enn meg og kjøpte sjokolade, som han delte med meg.

Sofienbergparken er likevel Katinkas yndlingssted. Før var hun der mest med foreldrene, men nå er hun der oftest med venner.

Katinka: Vi spiller fotball og badminton. Jeg kaster gress på Pappa når han er der. Vi kaster ball. Det er mange kastanjetrær i Sofienbergparken. Jeg har tatt med meg hengekøya mi noen ganger og lest Donald. Men, Pappa pleier å komme og si: ‘Kom deg på bena, opp og spill fotball!’

Hun pleier alltid å sykle når hun er ute alene. Sammen med vennene har hun vannkrig, leker på lekeplassen og de har piknik. Noen ganger samler hun noen flasker:

Katinka: Jeg pleier alltid å sykle, sant. Og da finner jeg mange flasker. På ett sted liksom. Så tenker jeg, de kan ikke bare stå der. Vi må jo få gjort noe med det. Og da hadde jeg en pose. Så tok jeg alle de, også pantet jeg de, og så fikk jeg 21 kroner. Det var nesten bare sånne store flasker. Så det er en fin måte å tjene penger på. Det er nesten gratis å få penger.

Sofienbergparken er et sted for barn, og det kan man se med en gang, i følge Katinka. Det er et sted mennesker kan være, og sole seg, og de er et sted barn kan være å leke. Det er begge deler.

Katinka: Det er sånn at, det er en veldig stor park. Det er en av de største parkene i hele Grünerløkka. Og det er ikke alle steder de voksne er. Det er delt i to. Det er ikke grenser at, nei du får ikke lov til å være der… Det er sånn fritt!

Olav Ryes plass er like ved huset til Katinka. Det er et sted hun ofte drar innom med faren sin, men er også et møtested for vennene hennes. Som oftest drar de videre fra Olav Ryes plass, det er ikke et populært sted å bli værende å leke. Olav Ryes Plass er for Katinka et delt sted på grunn av at flere alkoholikere og narkomane også bruker parken.

Katinka: De narkomane som er der. Helt nederst litt borte i hjørnet, bak buskene. Der er det så skummelt! Hodene henger. De er sure og sinte, kjefter og skriker og hyler. De går til og med til barn og spør om penger. De drikker øl, og det ligger sprøyter der. Pappa sier jeg ikke kan gå barbeint fordi det kan være glasskår og sprøytespisser der.

Trusselen alkoholikerne representerer her er stort sett begrenset til en del av parken. Engstelsen er ikke framtredene i Katinkas geografi, slik som hos Diana og Sunniva, men det Katinka sa illustrerer godt hvor gjennomgripende og dominerende engstelsen er når hun konfronteres med den.

Katinka: Ja, når jeg går fra en venn, så driver de og ikke følger etter meg, men er bak meg. Og da tror jeg at de liksom skal følge etter meg. Og går jeg fortere, så pleier jeg å gå på andre siden av gata, men det hjelper ingenting for da kommer det bare flere. Og da får jeg sånn: ‘Å kan ikke jeg bare komme hjem. Jeg vil hjem, Jeg vil hjem, Jeg vil hjem.’ Og da ser jeg mange folk foran meg, og da løper jeg mot de. Men de narkomane kommer bare nærmere og nærmere og nærmere. Jeg prøver bare å løpe hjem, men liksom det er skummelt, når de kommer nærmere og spør om penger. Jeg vet ikke hva jeg skal svare liksom, hva skal jeg si? Hvis jeg bare går, tror jeg at de bare kommer til å følge etter mer? Skal jeg bare si ja, eller nei. Jeg vet ikke hva jeg skal si.

I Katinkas familie har de hatt en slags forhandling om hvordan hun skal forholde seg til alkoholikerne. Avtalen består i at hun skal unngå alkoholikerne og være der det er “folk”, der det er voksne. Selv ikke om hun ønsker å tøffe seg, får hun lov til å snakke til dem. Problemet er ikke bagatellisert, og familien er blitt enige om denne strategien.

Katinka: Jeg liker ikke å være nær dem, men jeg må jo komme forbi der for å komme til skolen. Jeg pleier å gå her, og så må jeg enten gå rundt dit eller rundt dit (fontenen), mens her er det mange sykler som kommer den veien, da må jeg gå den veien. Og da må jeg gå forbi dem. Jeg liker best når jeg sykler, enn at jeg går, fordi når jeg sykler så kjapt, så fort jeg sykler fra dem, så fort jeg er ferdig med dem. Noen ganger må jeg gå, og da liker jeg det ikke. Da løper jeg alltid der det er mennesker. Hvis jeg er langt foran de andre, så senker jeg farten litt, så de kommer litt foran meg eller at de kommer litt bak meg. Så hvis det skjer noe, så er jeg liksom sammen med mennesker. I stedet for å være langt foran de andre.

Markveien er hyggeligere, der er det mange mennesker, og Katinka føler seg tryggere. I Markveien er det ikke så mye søppel, og folkene som går der, er snillere. Mange portrom tjener som inn- og utkjørsler både i Markveien og Thorvald Meyers gate. Katinka mente at bilene som kjører ut, ikke ser seg om, og de som går, kan ikke se om det kommer biler ut. “De må jo se seg for og være forsiktige”, poengterte Katinka. Men hun har ofte opplevd at de ikke bryr seg, og det liker hun ikke. En gang ble hun dunket av en bil som kom ut fra en slik utkjørsel.

Området nedenfor der hun bor synes Katinka er mindre hyggelig fordi det er mye tagging og bråk. Hun fortalte om bråk fra baren, tuting og kjefting på nattestid.

Katinka: (…) De sparker til søppelkassa. Disse bilene de følger ikke med på gamle damer. Og så tuter de for mye, sånn at jeg ikke får sove. Det er så mye bråk der, og så er det en bar rett over her. De driver og skriker og heier og det kommer sånne rockegrupper og spiller. De tar liksom ikke hensyn til de som sover. Til og med må jeg stå opp klokka tre og fem om natta bare for å lukke vinduet, men så hører jeg gjennom vinduet. De i bakgården min. De er sånne unge karer, ikke sant. De driver og fester, full guffe musikk. Det er mange narkomane som driver å tisser i oppgangen og sånt. Vaktmesteren driver å klager.

Katinka har tegnet Dælenenga til høyre for skolen. Her trener Katinka fotball. Av og til tar hun sykkelen og sykler opp til banen bare for å se om noen er der, men hun må være hjemme i god tid før det blir mørkt. Det kan være mange folk på banen, over tjue, men det er ikke så mange av dem Katinka kjenner som spiller fotball. I hvert fall ikke av jentene.

Anne: Du er aldri redd når du er på Dælenenga?

Katinka: Nei, det finnes liksom ikke fylliker på et fotballag. Hvis jeg ser, åh! Han så farlig ut… Da holder jeg meg unna han, liksom. Jeg kan bare se sånn. Jeg mener ikke sånn at jeg er synsk, men jeg kan bare se.. han ser farlig ut! Og jeg vil ikke ta sjansen.

Det er hovedsaklig tre steder som er problematiske for Katinka. Det er trikken, som kommer for nærme det smale fortauet i Thorvald Meyers gate, og det er narkomane og alkoholikere, som har faste tilholdssteder som nederst på Olav Ryes plass og inne i en busk i Birkelunden. Inne i busken er det sprøyter, klær, kondomer og bæsj. Hun har fått formaninger om at hun aldri skal være i nærheten.

Katinka opplever at det er et skille mellom Grünerløkka og Rodeløkka. Hun forsikret meg først om at Rodeløkka er en del av Grünerløkka, før hun fortalte at det tok tid før hun følte det var greit å leke på Rodeløkka:

Katinka: Rodeløkka, der er jeg ikke velkommen. Når jeg kommer dit, så liksom: Dette er ikke mitt sted. En venn av meg i klassen, som heter Ronja, hun bor der. Når jeg kommer dit, tenker jeg: Dette er ikke mitt sted, dette tilhører meg ikke. Så er det mange jeg ikke kjenner. Hvis jeg leker der, så sier de bare, ‘Bare stikk av, du hører ikke til her.’ Så sier jeg: ‘Jeg er her med vennen min?’ Så sier de: ‘Hva kan du gjøre? Du hører ikke til her.’ (…) Da har jeg bare lyst til å gå hjem igjen. Jeg blir bare lei meg. Jeg liker ikke at andre sier sånn. ‘Bare gå her i fra, du hører ikke til her.’

Katinka oppholder seg som oftest enten i Sofienbergparken, på Dælenenga eller i bakgården sin. Det er ikke sånn at hun eier Sofienbergparken, forklarte hun, eller oppfører seg om hun gjør det, eller at det står navnet hennes der. Men hun har vært der så mye. Det er veldig mange mennesker der. Derfor liker Katinka Sofienbergparken best og derfor liker faren hennes det best. Katinka mente at skolen, Dælenenga og lekeplassen i Sofienbergparken er laget for barn. Her er det ikke mange voksne. Katinka fortalte at hun vanner blomstene i Birkelunden noen ganger når hun ikke har noe å gjøre, og hun fant en pose hun plukket søppel i en gang. Dette, sammen med flaskesamlingen, gjenspeiler det hun forklarte som å ta vare på, å gjøre noe finere og å hjelpe naturen.

Anne: Ville du forandret noe annet?

Katinka: Egentlig ingenting, fordi alt er så fint. Det er her jeg hører hjemme. Det her er liksom mitt sted.