Mads 5. klasse
Anne: Hvilke steder ville du vist fram til et barn som ikke har vært her før?
Mads: Da ville jeg fortalt at Grünerløkka er et veldig flott sted å bo, og så er det mange ting å gjøre. Mange aktiviteter. Som for eksempel ishockey, fotball og klatring, sykling og speider’n og alt. Og så er det fine parker du kan gå i óg, så er det så fine hus. (…) Akkurat på Grünerløkka her, er det ikke så voldsmiljø. Det er litt mer på Tveita og nede i sentrum og sånn. Også er det ganske rolig, ganske mange butikker og, ja, jeg ville fortalt litt sånn, trur jeg.
Mads er 10 år og har bodd i samme hus på Grünerløkka hele sitt liv. Intervjuet bar preg av at vi fikk en bra dialog, og det var lett å fokusere på temaet. Det første han tegnet på var Sofienbergparken (se figur 7). Så fortsatte han mot venstre hvor Rodeløkka ligger. Ovenfor Sofienbergparken har Mads tegnet tre kvartaler uten å markere noen hus. Mads beskrev disse kvartalene som et område med de største blokkene Mads har sett til nå, hvor det først og fremst bor enormt mange mennesker. Området med alle blokkene ble samtidig beskrevet som et fint og åpent område, men han var usikker på om det i det hele tatt kunne omtales som et strøk. Mads: “Skal du ned til Dælenenga her i fra, så går du egentlig ned sånn, sånn og bortover her. Det er fint strøk egentlig. Det er egentlig ikke et strøk, det er ganske åpent her.”
Mads beskrev Rodeløkka som et idyllisk, kjempefint strøk med mange fine hus tett i tett. Likevel ville han ikke gi slipp på tilknytningen han føler til resten av Grünerløkka:
Mads: Jeg sier at jeg bor på Grünerløkka. (…) Jeg vet jo at jeg bor på Rodeløkka, men jeg syns jeg hører til Grünerløkka liksom. Jeg går på Grünerløkka skole, går på Grüner Ishockeylag og Grüner fotballag. Jeg er alltid ved Grüner. Jeg er ikke på Rodeløkka og leker. Jeg er og leker her. På Dælenenga og rundt her, dette området.
Mads har aldri dratt lenger enn det han for lov til av sine foreldre. Reglene for hvor han har fått lov til å ferdes, har forandret seg etter hvor kameratene hans har bodd. Da han hadde en kamerat som bodde i Markveien, kunne han dra helt ned dit. Det har han ikke lov til nå fordi kameraten har flyttet.
Mads: “Jeg kan ikke bare gå ned til Gunerius eller hvor som helst. Jeg må gå til der hvor kameratene bor.”
Mads sitt habituelle bevegelsesrom er Dælenenga, Rodeløkka, halve Sofienbergparken og biblioteket ved Schous plass. Innenfor dette området finnes mange av hans aktiviteter, som ishockey, fotball, korps.
Mads: …det blir sånt tett sted. Da er det ikke så mange steder langt borte å dra til, hvor jeg må huske hvor jeg skal til og sånn. Så er det ikke så langt heller da. Jeg kan jo gå hit, sykle hit, jogge hit, løpe hit. Trenger ikke kjøre. Så det er bra.
De stedene han fortalte mest om, er Snippen på Rodeløkka, Dælenenga og skolen. Snippen er et lite og kjempefint sted å leke gjemsel, boksen går, klatring, morellplukking og skytekrig. Området bak Snippen, hvor Rema ligger, er et “tomt” område hvor det ikke er noe å gjøre, påpekte Mads. Men han går der ofte hvis han er på Snippen og skal til Tøyenbadet. På Carl Berner har han ingen kamerater, så der er han aldri. Birkelunden har heller ingen spesiell funksjon for ham, så Mads er sjeldent der. Han er litt ambivalent i forhold til Sofienbergparken. På den ene siden er det en flott park, som har mye å tilby: Husker, sandkasse, lekestativer, benker, bordtennisbord, kirken og masse gress hvor man kan spille fotball. Men sandkassa og lekestativene er for småunger. Likevel synes han det er kjedelig å være der. Da han skulle forklare dette nærmere, begynte han å snakke i “vi-form” om hva som er akseptabelt blant han og vennene hans.
Mads: Hvis jeg gjør noe sammen med kameratene mine, så er det enten å sparke fotball, snakke.. I hvert fall ikke slenge seg eller huske, det gjør vi ikke. Det er derfor ikke jeg er der. Så er det ikke så mye å gjøre i Sofienbergparken. Det er jo gress der, vi kan jo også spille fotball da, men vi går jo mye heller opp hit til Dælenenga og spiller fotball. Hvis det hadde vært sand rundt en større del av lekeplassen, så hadde jeg sikkert kommet ned dit.
For at parken skulle være interessant for Mads, måtte det vært en liten bane, fotballbinge og et volleyballnett der om sommeren. Han går ofte igjennom parken og synes det er en fin park, men ikke et morsomt sted å leke.
Mads sitt frekvensielle bevegelsesrom er Torshov, Tøyen og nedre Grünerløkka til Schous plass. Torshov sees ikke på som et attraktivt sted fordi det ikke er noe særlig å finne på der. Drar de først dit, pleier de å leke inne. De kjenner ikke området godt, men synes heller ikke det er viktig å utforske det. Tidligere dro Mads til Tøyen for å sparke fotball med en kamerat. Disse to er ikke så mye sammen lenger, så det er lenge siden han har reist denne veien. Det frekvensielle bevegelsesrommet har altså en ganske stor utstrekning. Hans eksepsjonelle bevegelsesrom kan sies å strekke seg fra Olav Ryes plass mot sentrum og nedover. Grensa går ved legevakta. Utforsking av både det frekvensielle og eksepsjonelle bevegelsesrommet er på grensen til meningsløst, for Mads:
Mads fortalte at det ikke er noen steder på Grünerløkka som er skumle. Det er to veier på Grünerløkka som er veldig trafikkerte. Veien over til Sofienbergparken er ikke så skummel, men bilene kjører altfor fort der. Det samme gjelder veien man må over for å komme til ishallen. Mads holdt på å bli overkjørt her engang. Han hadde sett seg godt for og så at det ikke kom noen biler, bortsett fra noen lys langt borte. Bilen kjørte i full fart og måtte bråbremse. Grønland og Akerselva blir trukket fram som utrygge, og dette skillet samsvarer med grensene for hvor langt han får lov til å ferdes av foreldrene. Jeg prøvde å lirke ut litt mer om hvilken oppfatning han hadde av sentrumsområdene:
Anne: Hva synes du om Grünerløkka i forhold til området ved Plaza og Gunerius?
Mads: Ved Gunerius er det mye mer folk og alle skal shoppe. Det er mye flere bygninger, de er større. Det er mer glass. Her er det murer og trehus. Du ser jo ikke trehus i sentrum liksom. Der ser du svære bygninger, glasshus, butikker, kinoer, teatre. Du finner ikke en lekeplass i sentrum, du finner ikke Dælenenga i sentrum, en fotballbane i sentrum. Hvis du tenker aktivitet. Du går bare ned dit for å handle. Her, er det ikke så mange som vil handle.
Dælenenga og ishallen er veldig flotte steder og er laget spesielt for barn. Mads mente at det er ingen som eier gatene og parkene på Grünerløkka, men de som har bygd gatene og parkene, eier det kanskje litt mer. Mads hadde også noen tanker om kjønnsfordelingen av fritidsaktiviteter og geografisk lokalisering:
Mads: Det er ikke noe som heter gutteting og jenteting da. Men det er ikke sånn at mange gutter liker dansing liksom. Men hvis du tenker i praksis… Da er det mest gutteting. Fordi sånn som jeg oppfatter det, Dælenenga: Det er ikke så mange jenter som spiller fotball, det er ikke så mange jenter som spiller ishockey. Det er ikke så mange jenter som husker. (…) Det jentene liker er turning, dansing, piano, og det blir jo utenfor Grünerløkka. Det er ved Ekeberg, rundt omkring i Oslo, men ikke så mye på Grünerløkka. Så jeg sier at det er gutteting her mest. Fotballbaner og ishockey, husker og lekeplasser. Jeg ser nesten aldri så store jenter som bruker lekeplassene. Jeg ser noen ganger gutter som er like gamle som meg på lekeplassen, men jeg ser aldri jenter på min alder på lekeplasser og fotballbaner.
Mads håpet at det er blitt mindre trafikk på Grünerløkka, men trodde det var blitt mer. Han skulle ønske at det var bilfritt på Rodeløkka. Når Mads og kameraten spiller fotball, kommer det først ingen biler, og så kommer det kjempemange i et helt kvarter. Samtidig syntes Mads 61 at det hadde vært litt dumt uten biler, og en god løsning ville være at kun de som bor der, får lov å kjøre på Rodeløkka.
Anne: Er det noe du ville forandret i nærområdet ditt?
Mads: Jeg kan ikke tenke meg det. Egentlig ikke. Faktisk ikke. Vi har nok av lekeplasser… Nok å gjøre, vi har baner, parker. Så jeg syns ikke det spesielt.
Menneskene på Grünerløkka kan være ganske sure, i følge Mads. Det er ikke så mange som kommer bort og spør dem hva de holder på med, eller om de kan være med å sparke fotball.
Mads: De er litt snillere på Sofienbergparken, og så er det mye mer narkomane på Olav Ryes Plass. De sitter der og bråker. Og de menneskene som går forbi der, de gidder ikke smile. De har ikke tid liksom, de skal bare rett ned til byen og shoppe. Men det er sikkert noen som er hyggelige også.
