Thomas 5. klasse
Anne: Hva ville du vist fram til et barn som aldri har vært her før?
Thomas: Hvis jeg skulle ta med et sted rundt og sånn? (…) Skorpius, så ville jeg tatt han med hjem, også Lille Asia hvis han likte sushi. Og kanskje Birkelunden, fordi det er ganske fint der. Jeg synes den paviljongen er ganske fin, og så kirken.
Anne: Hva ville dere gjort der?
Thomas: Kanskje spilt litt fotball. Kanskje Sofienbergparken. Jeg tror jeg ville tatt han med først til Sofienbergparken, enn Birkelunden. Ja, Sofienbergparken og Birkelunden.
Thomas har bodd på Grünerløkka siden han var to år, og han hadde en klar oppfatning av hva som er særegent for denne bydelen. På spørsmål om hva han synes om Grünerløkka svarte han: “Mange berusede folk, mange utekafeer.”
Thomas tenkte først han skulle begynne å tegne Akerselva, men han var ikke helt sikker på hvordan det så ut der nede, fortalte han. Han begynte i stedet med Dælenenga og Freia. Mens han tegnet, var han svært konsentrert, veldig nøyaktig. Han påpekte flere ganger når ikke vinklene passet helt sammen.
Kartet ( se figur 10) er fylt med mange elementer og funksjoner: Engelskskolen ved Sofienbergparken, bilverkstedet som han ser fra verandaen, ripsbusker i en av bakgårdene nederst til venstre, en skytebane han er veldig nysgjerrig på, en hudpleiebutikk, hvor han kjøpte gave til mormor sammen med mamma, fontenen og paviljongen og parkeringsplassene ved Birkelunden. Han nevner mange parkeringsplasser i hele området og vet hva de hører til. Skorpius, barer og puber er med, kaféen rett overfor kiosken, Sofies, og flere matbutikker.
Etter at han ble ferdig med kartet, og jeg spurte han om han ville tegne mer, sa han at han ble usikker på hvordan det så ut utenfor de områdene han hadde tegnet. Han beveger seg noen ganger mot Trondheimsveien, men er helst på Grünerløkka og Rodeløkka.
Thomas har ganske stor frihet og nokså stort bevegelsesrom. Han får lov til å dra til Sofienbergparken, slik Katinka og Mads får. Han får også lov til å gå til Tøyenbadet og bade sammen med vennene sine. Thomas fortalte at den gangen han var lengst unna hjemmet, var da han ble med en kamerat til en idrettshall like ved Tøyen skole. Han hadde ikke spurt om lov til å dra dit, men trodde ikke det var noe problem at han hadde dro dit. De hadde tatt bussen, ikke det at det gjør noen forskjell, innrømmet han, det er jo like langt borte for det. Thomas har alltid mobil med seg, så moren kan få kontakt med ham uten vanskeligheter.
Som oftest holder Thomas seg i området nær Rodeløkka og Sofienbergparken og i gatene som er tilknyttet disse områdene. Dette er hans habituelle bevegelsesrom. Rodeløkka er et område preget av trehusbebyggelse og små, trange gater. Det skiller seg derfor tydelig fra bygårdsstrukturen på Grünerløkka og blokkene på Carl Berners Plass. Thomas vet ikke hvor Carl Berners plass er, når jeg spør ham. Han pleier heller ikke dra andre veien mot Akerselva. Han forklarte at han ikke er sikker på hvor Akerselva ligger, eller hvordan han skal komme seg dit, og syntes heller ikke det er et morsomt sted å være. Derfor prøver han aldri å finne det. Når vi snakket om hvor langt han beveger seg nedover mot byen, fortalte han at grensen går ved Legevakten. Legevakten ligger etter Nybrua. Områdene fra Sofienbergparken og ned mot Legevakten tilsvarer det eksepsjonelle bevegelsesrommet.
Thomas ble overrasket over hvordan det var å tegne et kart fra hukommelsen over Grünerløkka.
Thomas: Hvis jeg hadde gått inne i dette [kartet] og jeg skulle til skolen, hadde jeg visst akkurat hvor jeg skulle gå. Akkurat som i virkeligheten.
Så lenge han har med seg mobilen og er hjemme før mellom åtte og halv ni, er det greit at han er ute og ikke spør før han drar steder. Må han tidligere hjem, kan moren bare ringe.
Thomas: Jeg går stort sett der jeg vil, så egentlig vet jeg ikke om noen plasser jeg ikke får lov til å gå. Det er ikke så mange plasser man ikke får lov til å gå her.
Thomas pleier å dra til Sofienbergparken for å leke sammen med en kamerat. Anslagsvis er han der tre ganger i uka etter skoletid. Sofienbergparken er mye gress, lekeplass og en asfaltbane som på en måte er fotballbane. De sykler, leker på lekeplassen, spiller fotball, bandy, tennis eller finner på rampestreker. Hvis han drar dit alene, er det alltid på sykkel. Da kan det hende han møter noen han kjenner og de leker en stund.
Han er ikke ofte på Birkelunden, selv om denne parken er noe av det første han ville vise fram til et barn som ikke har vært på Grünerløkka før. Thomas visste ikke hvorfor han aldri er her, for han mente at det er lagt opp til at barn skal kunne bruke parken. Hvis han kunne forandret noe selv, ville han hatt en fotballbinge der.
Thomas bruker sitt habituelle bevegelsesrom på en utforskende måte. Måten han snakket om stedene og hvordan hans romlighet utarter seg, skiller seg fra de andre barna jeg snakket med på en særegen måte. Thomas og vennene hans bruker gatene, de stengte bakgårdene og bygårder som en arena for “etterforsking”. Det er en utfordring å komme seg forbi fysiske hindre og få oversikt over områder som ikke er åpne for allmennheten. Dette er steder Thomas ikke føler seg velkommen, men det mente han at man må blåse i.
Thomas: Jeg føler meg liksom ikke velkommen inne i en bakgård. Men drit og dra, jeg går inn. Det er jo mange steder jeg ikke føler meg velkommen. Man må jo ikke alltid føle seg velkommen om man skal et sted. Så, ja, noen steder føler jeg meg ikke velkommen.
Bygården som ligger nederst til venstre med tre røde markeringer inne i bakgården, er et eksempel. Her drar Thomas og kameraten for å “stjele” rips og for å ringe på og stikke av. Dette driver de med bare på sommeren. Av og til står portene åpne, så ofte er det en enkel sak å komme seg inn. Andre ganger må de late som om de er avisbud for å komme inn. Denne metoden har de brukt med hell mange ganger og de har vært inne i alle bakgårdene i nærområdet. Thomas: “Det er en morsom ting å drive med, særlig når folk blir sure.” Thomas har en fast venn som også er med på å utforske nærområdene med. På Sofies, kafeen ved Sofienbergparken, fyller de vanngeværene sine. Thomas fortalte om forlatte steder og hvor kult det er å finne disse. En gang kom de inn i en bygård, og de tok heisen helt til toppen og klatret opp på taket. De gjorde ingenting der, men var der en liten stund, hang over gelenderet og var for seg selv. Samtidig sa han i en annen kontekst at på Grünerløkka er det så mye liv og røre at alle steder er i bruk og ingen steder er forlatte. Det er heller ingen steder, i følge Thomas, som er mest for jenter eller gutter. Han påpekte likevel at det er flest gutter på Dælenenga og innrømmet at han ikke var helt sikker på hvor jentene går når de er ute.
Thomas har et fast sted han drar til sammen med vennene sine, og det er den lille røde parken. Den er ganske åpen, fin og ganske ny i følge Thomas. Der leker de, klatrer og spiller på fotballbanen. Han var i tvil om han kunne si at bakgården hans føltes som hans sted. Han liker den godt, den er ikke spesielt fin, men ikke stygg heller. Mest av alt er den blomstrete. Blomster er bra det, men aller helst vil han ha et svømmebasseng. Jeg lurte på om han visste noen måte å forandre ting i bakgården på og Thomas mente at man da måtte høre med vaktmesteren og naboene. Thomas syntes stort sett det er fint som det er og ville ikke forandret noe, likevel ville han ikke bo her når han blir voksen.
Thomas: Alt er så bråkete. Jeg vil mer bo liksom ved Bygdøy eller Bærum eller noe sånt. Men jeg kommer sikkert ikke til å bo der, jeg kommer jo sikkert til å bo ett eller annet sted i byen.
Anne: Er det noe annet du synes jeg skal spørre deg om, noe du vil fortelle om? Thomas: Jeg synes at jeg skal ta med deg å vise deg rundt på Grünerløkka, i stedet for han lille gutten.
