fra anmeldelsen

Unfortunately, despite the authors’ disclaimers, The Smart Growth Manual gives ample grounds for this fear. Duany and Speck cite, apparently approvingly, outright bans on everything from cul-de-sacs to “snout houses”—those with the garage in front, which would seem to be, from a functional viewpoint, an entirely logical place for the garage in today’s suburbs. They concentrate, moreover, on only a few elements of the urban fabric. Despite talk of complete and diverse neighborhoods, the messier parts of vital cities—from the neighborhood bar to the 7-Eleven in the suburban strip mall—seem to be missing.

How Smart Is Smart Growth? “The Smart Growth Manual” is a citizen’s pocket guide to anti-sprawl planning practices and a primer on New Urbanist thought.

….

fra forfatteren:

The Mods include anyone who cannot brook the traditional building styles found in many New Urbanist developments. While most New Urbanists feel that buildings have an obligation to communicate the spirit of their place, most Mods feel that buildings must communicate the spirit of their time, and that revivalism is a lie. Never mind that some of their favorite buildings are Greek revival (Roman) or Roman revival (Renaissance); we must not repeat this once-acceptable act of bringing tradition into the present. While the charter of the Congress for the New Urbanism is careful to remove style from the debate, many New Urban communities, like the Kentlands in Maryland, attempt to embody and evolve the architectural traditions of their region. Duany is quick to remind us how, while most of us were trained in architecture school to serve clients and patrons with sophisticated designs, nobody prepared us for the vast collection of customers that we would take on when we tried to reform the middle-class market.

…

To drive to Kentlands from historic Georgetown is a disappoint­ment, but to drive there from sprawling Tyson’s Corner is a revelation. That experience, and the hard slog that led to it, is what keeps us in the fight.

Why They Hate Us A New Urbanist dissects the movement’s critics

…

fra kommentarfeltet:

It’s the Mods, therefore, who are being dishonest and fake, by attempting to pretend that all sorts of phenomenon don’t exist, such as the law of gravity, the laws of thermodynamics, the local weather, and even the desires of the humans that inhabit their buildings.

Architect magazine slugfest… err… discussion

Les om Jane Jacobs
Les om byplanlegging og deltakelse i Vancouver

Jeg skulle ønske jeg hadde et hav av Hollywoodfilmer til gjenbruk i mitt virke. Det hadde vært fint å sette ethvert lite læringsobjekt rett inn i the urgent state of alarm slik Compelling Interpersonal Skills Training for Powerful Organizations gjør i denne Group Think videoen. Man klipper inn en anstrengt situasjon, med kjent katastrofalt utkomme, også legger man på noen animasjoner, og noen a-ha opplevelser, som setter kursdeltakeren i en state of know how og katarse. Som for eksempel oppskytingen av Challenger som kaster oppsiktsvekkende lys på haltende beslutningsprosesser. Men aww… jeg er jo ikke fra Hollywood. Jeg kan ikke få George Cloony til å forklare kursdeltakere viktige perspektiver innen forebyggende helse. Jeg kan ikke få Dr. House til å visualisere 24 timers blodtrykksmåling, kan jeg… Kjære NRK. Si ifra hvis dere har noe spennende i arkivet. Ekplosjoner og rakettoppskytninger er foretrukket.

Jeg har streifet innom å tenke ulike læringsstiler når det gjelder pedagogikk, men med denne kritikken oppsummert av Odd Ivar Strandkleiv i bakhodet. Den mest treffende kritikken sier at læringstiler ikke er godt nok dokumentert, og at den i sin visjon sier at alle kan lære det samme bare man tar hensyn til ulike læringsstrategier. Innsigelsene påpeker behovet for differensierte læringsmål og aksept for ulike preferanser – for hva man ønsker å lære.

Dunn og Dunns (2004), som har utviklet konseptet læringsstiler, mener at man ved hjelp av ulike læringsstiler kan optimalisere hver enkelt sitt læringsbytte ved å analysere hva slags læringsstil vedkommende lærer best ut i fra. De ulike læringsstilene deles først i to hovedretninger: analytisk og holistisk.

“Den analytiske personen foretrekker sekvensiell læring med detaljfokus og forstår bedre ved logiske, reglestyrte forklaringer. De foretrekker klare, konkrete oppgaver, oversikter og spesifiseringer. Den holistiske tenkeren vil gjerne se helheten først og så få inn detaljene. De relaterer tema til eget liv og forstår bedre ved bruk av metaforer, anekdoter og analogier.” -betabarn.no

Videre spiller ulike sansepreferanser inn:

• visuelle (syn)
• auditive (hørsel)
• taktile (ta og føle med fingrene)
• kinestetiske (bevegelse med hele kroppen).

Ulike sansepreferanser avgjør hvordan man forholder seg i en læringssituasjon. For eksempel vil den visuelle personen sitte og vente i klasserommet, rekke opp hånden, spørre etter en ny oppgave når den forrige er ferdig, osv. Den auditive vil for eksempel prate, være sosial, diskutere og forhandle.  Den taktile vil fingre med ting, skrible mens de hører og trives med data og andre ”gjørende” fag, mens den kinestetiske lærer med kroppen, liker drama og opplevelser og beveger seg mye.  -betabarn.no

Fysiologisk snakkes det om fire ”vinduer” man ser verden gjennom:

1. Visuelt
2. Auditivt
3. Kinestetisk
4. Taktilt

Ulike læringsstiler har, tross usikre forklaringsmodeller, vist til gode resultater. Empiri altså. Min kritikk mot læringsstiler er at den er litt konserverende overfor studenter, den tar ikke høyde for at man utvikler seg og er mottakelig på ulikt vis, i ulike stadier eller situasjoner i livet. Ei heller at noe kunnskap krever aktivisering av kroppen for å trene på de riktige mekanismene. Psykologistudiet er for eksempel gjennomsyret av rollespill, men er likevel en teoritung og svært akademisk disiplin. Simulering brukes i å aktivisere kinestetisk kunnskap, riktig respons og refleks fordi dette er avgjørende for å lykkes som psykolog. Man kan rett og slett ikke trene til dette ved kun å lese. Om man er aldri så analytisk og visuell.

Læringsstilstrategien er tross sin sensitivitet for individuelle læringspreferanser noe statisk, lite dynamisk og lite prosessuell. Men som innfallsvinkel når man skal utvikle digitale pedagogiske elementer synes jeg dette er mildt sagt interessant. Leger har en høyst taktil arbeidssituasjon, tross alt.

Når dette fokuset kobles sammen med læringspyramiden:

…ser man at læringsstiler tangerer læringspyramiden der hvor aktivisering av studentene på en kinestetisk og holistisk måte fremheves. Selv om læringspyramiden faktisk  er mer radikal. Mener Dunn og Dunns at den analytiske, visuelle studenten ikke vil lære like effektivt i interaktive læringsomgivelser? Det er spørsmålet i et klima hvor meget tradisjonell pedagogikk ofte verdsettes høyest.

Hvem er de egentlig? Legene. Gitt legers utdanningssystem og arbeidssituasjon. Analytiske og svært taktile?  Så kan man i e-læringen strekke seg mot den sammensatte teksten. Der hvor tekst, lyd og bilde komplimenterer hverandre og dermed skaper  en illusjon av omstendigheter, som krever en viss tilstedeværelse. Å skape omstendigheter som krever en viss tilstedeværelse. Hva betyr det? Jo, at man aktiverer flere sanser og skjerper sansene. Økt læring. Men spørsmålet igjen: Kun for den holistiske studenten?

Blandt min målgruppe blir e-læringens tilkortkommenhet fremhevet. Legene er en desentralisert yrkesgruppe. De opplever underskudd på muligheter til å møte kollegaer, utveksle erfaringer og diskutere i plenum. Så e-læringen sees fort på som en trussel. Mitt siste prosjektet presenterte jeg for en rekke styrer, komiteer og utvalg. Jeg spurte samtlige forsamlinger det samme spørsmålet:

Kompetanse i medisinsk etikk kan defineres som evne til å identifisere, analysere og håndtere etiske problemer. Etikk kan også defineres som systematisk refleksjon over verdimessige spørsmål.

Kan dette læres på nett?

Vi har visualisert komplekse konsepter i modeller som aktiviserer kursdeltakerene! Disse er testet på studenter som sier formen utfordrer, men gir en ny type kunnskap på en effektiv måte. Godt. Men la oss ta et steg videre.

Jeg ønsker å lage e-læring der deltakerene analyserer, definerer, evaluerer, skaper og utfører. Men, hvordan…? For å mobilisere hver grunnstein i pyramiden. Hvordan lage e-læring der studenten selv produserer og presenterer kunnskapen?

Begrepene ‘barn’ og ‘barndom’ er laget av voksne, og knytter seg til de føringene motsetningen voksen/barn produserer.

Å bruke ordet barn i dagligtalen er uproblematisk. Men når man skal ta for seg barn i vitenskapen, støter man på en rekke problemer. I første omgang gjelder dette aldersavgrensning som ofte varierer i forhold til avgrensningens formål. For eksempel regnes man som voksen og strafferettslig ansvarlig, juridisk sett, når man er 15 år gammel i Norge. Men, man må vente til man er 18 år for å kunne velge sin representative talsmann i Stortinget.

Dionysis

Jenks (1996) identifiserer to måter voksne tenker på og prater om barn på. Disse kaller han dionysiansk og apolloniansk syn på barndom.

Dionysiansk forståelse av barn var den historisk sett første av disse to. I følge denne tradisjonen, kommer barn til verden som små djevler. Barn er skitne, frekke, ukontrollerbare og usosialiserte vesener.

Apollon

Apolloniansk forståelse av ‘barn’ ble formalisert på 1800-tallet og var inspirert av Rousseaus arbeid. Ideen om barndommens naturlige dyder og talenter ble framhevet og dyrket. Disse dydene kunne utvikles gjennom voksnes forsiktige veiledning. Barn skulle samtidig skjermes for verdens korrupthet. Dette skapte rom for en konseptualisering av barn som små engler. Den dionysiske konstruksjonen av ‘barn’ har på ingen måte erstattet den apollonianske. Begge mobiliserer på hver sine problematiske måter fortsatt forståelser av ‘barn’ og ‘barndom’ i vestlige samfunn. Noen barn vil i kraft av sin lokalisering ha større sannsynlighet for å generere en konstruksjon av dem selv som djevler, mens andre barn i kraft av sin lokalisering lettere blir oppfattet av voksne som “engler”.

Med lokalisering mener jeg:

Nominell: Uttrykt ved navn
Absolutt: Matematisk stedfestet, lengde og breddegrad
Relativ: Fysiske attributter og relativ lokalisering
Kognitiv: Basert på individers kunnskap, erfaringer og inntrykk

Og en elementær ting til: Kvinnen som ser. Iakttakeren, observatøren eller den som er gitt definisjonsmakten over hvordan disse ulike sammensettingene skal tolkes.

‘Barn’ og ‘barndom’ blir ofte på et vis snakket om som noe “lavere” og “mindre” enn det voksne. Barndom betraktes som en ufullstendig og mindre helhetlig sekvens i et utviklingsperspektiv. For noen er ‘barn’ og ‘barndom’ det motsatte av å være voksen, for andre er ‘barn’ og ‘barndom’ fravær av “voksenhet”.

Felles for disse konseptualiseringene er at det med tiden skjer forbedringer og en foredling, som skal resultere i et ferdig og mer eller mindre fullkomment menneske. Det voksne mennesket kan da høste sine medborgelige rettigheter og sosiale status som likeverdig. I tillegg til dette kommer, ifølge Stephens (1995 i Aitken 2001), tendensen til at ‘barn’ og ‘barndom’, og overgangen fra ‘barndom’ til ‘voksendom’, er politisk ladet. I dette finnes det mange dimensjoner, men en er knyttet til dette med ‘barn i risikosonen’. Selv om det er økende bevissthet og fokus på ‘barn i ‘risikosonen’, er det en fremtredende diskurs omkring barn som selve risikoen. Med dette tenker hun, Stephens, på diskurser rundt barns bruk av det offentlige rom som noe som påfører slitasje, ødeleggelse, vold og kriminalitet. Dette har sammenheng med at voksne ønsker hegemoni i det offentlige rom og vil derfor ikke inkludere barn i planlegging eller omdefinering av allerede regulerte arealer til barns bruk.

Arbeiderklassestrøk og strøk med høy konsentrasjon av etniske minoriteter genererer ofte en negativ konstruksjon av barn som djevler. Nayak (2003) viser til sin undersøkelse hvor barn fra et spesifikt arbeiderklassestrøk hadde større sannsynlighet for å bli stoppet av politiet enn barn fra andre lokaliteter i samme område. Disse konseptualiseringene er begge i hovedsak essensialistiske siden oppfattelsen springer ut fra en overbevisning om at det er slik barn er og at dette stammer fra biologiske impulser.

‘Sosialisering’ har blitt forstått som den prosessen der individet gjøres i stand til å møtekomme samfunnets behov gjennom å tilpasse seg de relevante rollemodellene og verdiorienteringene gitt i et samfunn” (Lidén 2000). Begrepet ‘oppvekst’ blir knyttet til et sosialiseringsteoretisk perspektiv. Hanne Wilhjelm (2002) påpeker at det var et sterkt fokus på barn som objekt på 70-tallet i Norge, og at det neppe var noen tilfeldighet at begrepet ‘oppvekst’ ble flittig brukt i denne perioden. Forskningen besto i å se barns hverdagsliv i et utviklingsperspektiv. Disse operasjonaliseringene førte med seg sine metodiske implikasjoner.

“Not only is the category of the child a recent invention, but the qualities supposed to be natural in children have changed over time, and (…) space.” (Valentine & Holloway 2000)

I faglitteraturen som omhandler barns geografier (som etter den kulturelle vendingen på 90-tallet er preget av tverrfaglighet) har man vendt seg bort fra begrepet ‘oppvekst’, og sosialiseringsteorien, for å rette oppmerksomheten mot barn som aktive sosiale agenter i sin egen rett. Den akademiske aksept av nyere teori, om barn og barndom, utfordrer tradisjonelle tilnærminger til studier av barndom. Den vektlegging man har sett av sosialiseringsfaser erstattes nå med teorier og ny begrepsdannelse når det gjelder ‘barn’ og ‘barndom’ som sosiale konstruksjoner, og mengden litteratur og interesse for barns geografier er økende.

Det finnes en mengde litteratur på ‘barn’ og ‘barndom’ som framhever at disse biologiske og/eller essensielle kategoriene er feilaktige (for eksempel Matthews & Limb 1999, Halloway & Valentine 2000, Aitken 2001, Nayak 2003). Denne litteraturen viser at disse begrepene er sosiale konstruksjoner, produsert gjennom diskurs og praksis. Nayak (2003) oppfordrer til å anerkjenne at barns praksiser kan være motstridende og til å se dem som situerte responser i relasjon til landskapet, venner og sosial situasjon. Følgene av en slik refleksjon vil implodere endimensjonale konstruksjoner av barn som enten “djevler” eller “engler” og forebygge konseptuelt ugress aka ‘konstruerte barn’.

“If childhood is a social rather than a biological phenomenon – which varies between social groups, society and historical periods – its construction, contestation and consequences are worthy of academic attention.”
(Valentine & Holloway 2000:5)

Les om hvordan man tenkte om barn og barndom i vikingtida og middelalderen i masterbloggen.no

11. november ble Forening for masterformidling (MaFo) stiftet med det formål å løfte frem masterstudenters kunnskapsproduksjon. Vi er nå 10 fagredaktører som håper på mange interessante innlegg skrevet av masterstudenter selv fremover.

Visjon

Med Masterbloggen.no ønsker vi å løfte fram den kunnskapen masterstudenter utvinner.

Masterstudenter produserer hvert semester god kunnskap som sjeldent får publisitet. Dette er kunnskap som er kvalitetssikret via tett oppfølging av veileder, samt eksamen. Dette materialet er etter hvert tilgjengelig digitalt ved alle universiteter. Forfatterne av masteroppgaver vil med stor sannsynlighet ønske å profilere dette innholdet. Vi konsentrerer oss i første omgang om humaniora og samfunnsvitenskap.

Mål for fremtiden: Publisere en tekst om en interessant masteroppgave, skrevet av studenten selv hver dag. I lanseringsfasen vil vi publisere tre innlegg i uken fra masteroppgaveforfattere.

Sjekk ut masterbloggen.no

Bli fan på Facebook
Følg oss på Twitter

Les omtale i Universitas
Hør samtale om masterbloggen på Radio Nova. Hent opp 29/1-10 i repriseboksen

Å samle ulike aktører på denne måten, med film som fokusverktøy, var en spennende måte å arrangere en temakveld.

Her er Den norske legeforeningens nettkurs i etikk, lansert 11. januar 2009.

Skrevet i media om kurset og temakvelden

Aftenposten
Nettmøte med forfatter Reidun Førde i Aftenposten
Fagbladet
Sykepleien

Refleksjon (bloggere)

Marias metode
A curly life

I morgen lanserer Legeforeningen et nettkurs i etikk. Kurset er utviklet for leger i spesialistutdanning, men er fritt tilgjengelig for alle som jobber i helsevesenet og alle som bruker det. Flere av dilemmaene kan faktisk pasienter og pårørende som aktører ha nytte av å sette seg inn i.

Kurset består av fem kapitler og tre filmer. En arbeidsgruppe bestående av Reidun Førde og Reidar Pedersen fra Senter for medisinsk etikk ved UiO, Hans Kristian Flaatten fra Norsk anestesiologisk forening, Karsten Kehlet fra Allmennlegeforeningen og Trond Markestad Rådet for legeetikk har utarbeidet kasuistikkene som brukes i filmene. Karsten Hytten også fra Rådet for legeetikk, har bidratt på filmen om psykiatri. Reidun Førde og Reidar Pedersen har skrevet tekstene og utarbeidet oppgavene.

Manus og regi av filmene er ved Piotr Kuzinski. Sammensvergelsen var blant de nominerte på kortfilmfestivalen i år og oppnådde hederlig omtale. Dette tar vi som et tegn på at filmene holder god kvalitet. Som en kuriositet kan vi nevne at Sammensvergelsen oversettes til kinesisk.

Siden mars har jeg jobbet sammen med disse menneskene og er veldig stolt av resultatet. Jeg er også stolt av konteksøvelsene i kurset. Denne ideen ble utformet fordi jeg ønsket å knytte filmene tettere opp til manus. Jeg ønsket også en konkret måte, i tillegg til øvelser i sme-modellen, som øvet kursisten i kontekstsensibilitet. Kontekstøvelser er en idé jeg har lyst til å jobbe videre med. Lenker og filmer vil også publiseres som eget innlegg på denne siden en av de kommende dagene.

Et par Culs-de-sac ble faktisk bygget allerede sent på 1920-tallet.  I løpet av 1970-tallet var de overalt. Også i Norge. Culs-de-sac ble sagt å dempe kriminalitet betraktelig, roe ned ungdom, minske tilførsel av fremmede i nabolag, tilby boligområder med lite trafikk, siden veiene aldri fører noe sted og skape trygge oppvekstvilkår for barn. For tiden spres Culs-de-sacs i Kina, Fillipinene og Midt-Østen blandt annet. Ser man på spredningen av Cul-de-Sacs i kvantitet ser vi på en suksesshistorie. Det samme kan også sies for den idealismen og verdiene Culs-de-sac er bærere av. Boligfelt i Culs-de-sac var den amerikanske drømmen meniggjort. Myntet på tradisjonell barnefamilier. Den dag i dag sies det at boligenheter er 20% mer verdt enn andre boenheter.

Let us ponder that perfect embodiment of suburban living, the cul- de-sac.

Although the dictionary might call a cul-de-sac a dead end — does call it that, in fact — we know better. A cul-de-sac is a live end. The handful of houses arrayed around that disc of asphalt represent the ideal suburban micro environment. Free from cut- through traffic, a cul-de-sac is a closed ecosystem, a place for front-porch tete-a-tetes and basketball backboards. It’s a block party waiting to happen.

But every paradise has its dark side. (…)

The Washington Post

(…) from wikipwedia:

Cul-de-sac

A cul-de-sac (originally in anatomy: French, literally “bottom of a sack” or “bottom of bag”) or dead-end street is a street with only one inlet/outlet. A cul-de-sac is usually differentiated by having a turnaround area at its closed end. Both cul-de-sac and dead end are also used metaphorically to mean a line of thought or action which leads nowhere.

Cul-de-sac – Culs-de-sac in modern urban planning

In modern urban planning culs-de-sac are deliberately created to limit through-traffic in residential areas. While some culs-de-sac provide no possible passage, others allow cyclists, pedestrians or other non-automotive traffic to pass. The word also exists in Catalan, it has the same meaning: a street without exit.

Cul-de-sac – Suburban culs-de-sac

Since the 1970s, nearly all new subdivisions in America have made heavy use of the cul-de-sac. Typically, there is one or several central roads in the subdivision, with many culs-de-sac of varying length branching out, to fill all of the land in the subdivision. There are only a few roads (relative to the number of culs-de-sac) leading out of the subdivision, usually into other subdivisions or onto major roads. These changes can be attributed to real-estate developers’ desire to meet FHA guidelines and make federal home loans available to their consumers[1].

This is in contrast to early 20th century American urban planning which emphasized a grid layout, partially out of wide reliance on streetcars, and alleys.

The use of culs-de-sac reduces the amount of car traffic on residential streets within the subdivision, thus reducing noise and the potential for accidents. It also essentially eliminates non-motorized traffic and most through-traffic. This, in turn, is thought to decrease crime and increase desirability, because very few people enter the neighborhood who do not live there, or are the guests of people who do. It also facilitates gated communities, because of the small number of entrances.

Cul-de-sac – Counter intuition

More recent evidence with culs-de-sac suggests that the lack of traffic may allow misbehavior in the street that a through route would tame by the risk of being spotted by motorists.

More generally, the New Urbanism movement has offered criticism of the cul-de-sac and other streets not intended to network with each other. It has been suggested that such street layouts can cause increased traffic on the non-cul-de-sac streets, make navigation (especially on foot) inconvenient and non-intuitive, and reduce the size of any given neighborhood to a single street.

This applies especially to back-to-front housing where the front of the house fronts onto the cul-de-sac lane while the rear fronts onto the main roads. The Macquarie Fields riots of 2005 were a result of this kind of urban design.

Dead end for the cul-de-sac?
Cul-de-Sacs: Suburban Dream or Dead End?

Jeg liker å fabulere rundt culs-de-sac og hvordan disse påvirker innvånerne. Dette er det ikke skrevet lite om – i USA. Til tross for at vi i Norge har brukt dette konseptet i arealplanleggingen i utstrakt grad, har ikke temaet vært så glohett i media som det har vært i statene. Den amerikanskedrømmen vil i følge forskning medføre en (30% i storbrittannia)  større sjangse for å oppleve innbrudd, og noen kilo tyngre. Er du under 18 vil du antakelig ha ingen steder å gå, ingen funksjonsrike torg som samler beboere av ulik sammensetting, men du kan uten problemer låne sukker av naboen. Den utstrakte bilbruken er helt usmakelig, arealutnyttelsen er skandaløst sløsete og miljøfiendtlig og den relasjonelle dimensjonen i en cul-de-sac kan sammenliknes med det mest konforme, likhetsdikterende, tabufiserende stedet på denne jord. – Som et møte i en hvilken som helst ungdomsorganisasjon. (hups).

A blockparty waiting to happen? -Hadde det bare vært så vel! Ikke på Gulset, i alle fall.